In my continuous effort to improve my Spanish, I keep translating poems I enjoy into Norwegian, and I have already posted two of these translations already (here and here), both being of the Spanish poet Raquel Lanseros, one of my favourite poets. I have also translated one of my favourite poems from Norwegian into Spanish and English here.
In the present blogpost, I give you my translation of the poem "Beatriz Orieta", which was published in the poetry collection Los ojos de la niebla in 2008. A reading of this poem by Raquel Lanseros herself can be found here. The Norwegian translation is followed by an English version, but please not that the English text is a rendition of my Norwegian translation rather than a translation of the Spanish.
Maestra nacional
(1919-1945)
Borna spring og hoppar tau.
Beatriz Orieta spaserer saman med Dante,
medan dei unngår skrivepultane
[midt på vegen gjennom livet…].
Litervis med kulde renn gjennom ryggen hennar.
Dei kan knapt gjere noko med den,
dei stakkarslege vedstykka i den rustne glopanna.
Inn i klasserommet kjem småbarnskrika,
luktande av hoste og svolt.
Nokre gongar
gjev Beatriz Orieta nesten etter
for lysta til å gråte
og sjå dei små skitne ansikta anstrenge seg
med å hugse trykka i dei enkle orda.
Heile dagen held Dante fram med å mumle
så Beatriz Orieta høyrer det
[…kjærleiken som set sola og stjernene i rørsle]
Ho kjenner verkeleg
at ei anna verd ser på henen
på kanten av denne grå og tørre verda.
Mot ei fjern sol
i ei fjern skyming
ser to elskarar kvarandre i augo.
Beatriz Orieta
kviler på skuldra si.
Almetrea kviskrar orda til Dante.
Elskarane er tunnelar av lys
gjennom skodda.
Kyssa, valmuar i eit måleri av Van Gogh.
Vinteren kjem seint, som eit dikt kjem.
Den lasete kulden kjem, feberen og spyttet,
og tek over den kvite kroppen
på same vis som maurane invaderer
desse etterlatne brødsmulane.
Seksti år etter, mellom grøne ruinar,
les eg eit elda kvil i fred
ved grava til Beatriz Orieta.
Stilla er av marmor.
Stilla
er svaret på alle spørsmåla.
Nokre meter lenger borte har ein mann
lege gravlagd i berre to år,
som, medan han lente seg på skuldrane til Beatriz Orieta,
teikna eit hjarte over ein epoke av beiske.
Kva meir kan ein seie?
At livet skil dei elskande
sa allereie Prévert.
Men enkelte gongar
kjem døden attende for å nærme seg leppene
til dei som ein dag vil elske kvarandre.
The children run and skip rope
Beatriz Orieta walks together with Dante,
while they avoid the desks
[Midway upon the journey of our life…].
Litres of cold run through her back.
They can hardly do anything about it,
those miserable embers in the rusty brazier.
Into the classroom come the shouts of little children,
smelling of cough and hunger.
Sometimes
Beatriz Orieta almost succumbs
to the desire of crying
and see those small, dirty faces make an effort
to remember the emphases in the simple words.
All day, Dante keeps mumbling
so that Beatriz Orieta can hear it
[…the love that moves the sun and stars].
She really feels
that another world is looking at her
at the edge of this grey and parched world.
Against a distant sun
in a distant twilight
two lovers look into each other’s eyes.
Beatriz Orieta
rests on her shoulder.
The elms whisper the words of Dante.
The lovers are tunnels of light
through the fog.
The kisses, poppies
in a painting by Van Gogh.
The winter comes slowly, like a poem comes.
The ragged cold comes, the fever, the spittle,
and takes possession of this white body
in the same way that the ants invade
these abandoned breadcrumbs.
Sixty years later, between green ruins,
I read an aged rest in peace
by the grave of Beatriz Orieta.
The quietness is of marble.
The quietness
is the answer to all the questions.
A few meters further away, a man has laid buried
for only two years,
who, while leaning on the shoulders of Beatriz Orieta,
drew a heart over an epoch of bile.
What more can one say?
That life separates the lovers
Prévert said already.
But sometimes
death comes back to draw close to the lips
of those who one day will love each other.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar